I går var det tre uker siden Maria kom til verden.
Disse tre ukene har gått ganske bra, vil jeg si. Noen “små” problemer har det vært men ingenting som superpappa og supermamma ikke har klart å løse. Når jeg ser hennes ansikt og kjenner hennes pust i mot mitt bryst kjenner jeg en utrolig god følese av kjærlighet og en god posjon med stolthet. Stolt over å ha fått en så vakker datter, stolt over å ha klart å båret henne frem,stolt over å ha hatt så flott fødsel og stolt over å ha en så flott og snill mann.

De siste dagene har jeg vært i tenkeboksen med meg selv. Jeg har kommet frem til at hun skal få 100% morsmelkserstatning og jeg skal slutte å “plage” henne med brystet som hun ikke vil suge fra, drømmen om å amme mitt barn har rett og slett gått i dass. Jeg har akseptert at Maria ikke vil og jeg har blitt erstattet med en dum flaske.
Jeg har vært litt trist og lei meg for dette men har fått god oppmuntring fra Kristoffer og mormor. Maria blir ikke noe dårligere menneske av den grunn. Jeg har jo selv vært et “flaskebarn”. Jeg føler meg glad over å ha tatt valget…jeg kan være en god mamma selv om jeg ikke får ammet henne.